1 Mos 4,1–7
1 Adam holdt seg til sin hustru Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: Jeg har fått en mann ved Herren. 2 Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter. Kain ble jordbruker. 3 Da en tid var gått, skjedde det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde. 4 Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lammene i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer, 5 men til Kain og hans offer så han ikke. Da ble Kain forbitret, og stirret ned for seg. 6 Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg? 7 Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.
1 Kor 10,(1-5) 6–13 (1 Kor 10,10–13)
1 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. 2 Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. 3 De åt alle den samme åndelige mat, 4 og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. 5 Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen. 6 Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. 7 Heller ikke må dere bli avgudsdyrkere slik som noen av dem. Som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og de sto opp for å leke. 8 Heller ikke må vi drive hor, slik noen av dem drev hor, og på én dag falt tjuetre tusen. 9 La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble ødelagt av slanger. 10 Knurr heller ikke, slik noen av dem knurret, og ble drept av ødeleggeren. 11 Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. 12 Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller! 13 Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.
Matt 16,21–23
21 Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! 23 Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.
21 Ἀπὸ τότε ἤρξατο ὁ Ἰησοῦς δεικνύειν τοῖς μαθηταῖς αὐτοῦ ὅτι δεῖ αὐτὸν ἀπελθεῖνN εἰς Ἱεροσόλυμα, καὶ πολλὰ παθεῖν ἀπὸ τῶν πρεσβυτέρων καὶ ἀρχιερέων καὶ γραμματέων, καὶ ἀποκτανθῆναι, καὶ τῇ τρίτῃ ἡμέρᾳ ἐγερθῆναι. 22 Καὶ προσλαβόμενος αὐτὸν ὁ Πέτρος ἤρξατο ἐπιτιμᾷν αὐτῷ λέγων, Ἵλεώς σοι, κύριε· οὐ μὴ ἔσται σοι τοῦτο. 23 Ὁ δὲ στραφεὶς εἶπεν τῷ Πέτρῳ, Ὕπαγε ὀπίσω μου, Σατανᾶ, σκάνδαλον μουN εἶ· ὅτι οὐ φρονεῖς τὰ τοῦ θεοῦ, ἀλλὰ τὰ τῶν ἀνθρώπων.
NVariant with NA/UBS: ἀπελθεῖν εἰς Ἱεροσόλυμα ♦ εἰς Ἱεροσόλυμα ἀπελθεῖν NVariant with NA/UBS: μου εἶ ♦ εἶ ἐμοῦ
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Den første profetien om lidelsen (16,21-23)
”Fra den tid” begynner Jesus Kristus å tale om noe nytt. Matteus sier Jesus Kristus for liksom å markere at Jesus fra nå av var Messias for disiplene. Han markerer også at dette nye var en følge av Messiasbekjennelsen. Når disiplene har forstått hvem han er, kunne han begynne å føre dem inn i den hemmelighet som bare han selv visste om: Messias må lide, dø og oppstå. Tidligere hadde han bare antydet dette. Den tid skulle komme da brudgommen skulle tas ifra dem. Nå begynner han å ”gjøre det klart”, som Markus sier. Han skulle gå til Jerusalem, og der skulle han bli forkastet og drept av dem som ledet Israels skjebne. (Han nevner de tre gruppene som utgjorde Det høye råd).
Peter reagerer impulsivt. Men dette kan jo ikke skje! Slik kan ikke Mesteren tenke! Peter får en sviende irettesettelse som samtidig viser oss begrensningen av den fullmakt han nettopp fikk. Man kan punkt for punkt stille Jesu ord opp mot hverandre. Nylig ble Peter kalt salig, nå sier Jesus: ’Vik bak meg, Satan!’ Da var han klippen, nå er han en snublestein, en som fører til fall. Da var hans bekjennelse noe som Gud hadde åpenbart. Nå kommer hans tanker ikke fra Gud, men fra mennesker. Og dette siste er det avgjørende. Den fullmakt som embetet besitter, ligger i Ordet, i budskapet, i trofastheten til det Gud har sagt. Byttes det ut med menneskelige tanker, om de er aldri så velmenende og kjærlighetsfulle, så er fullmakten borte. Da virker ikke Gud. Tvert om – Jesus sier det med sjokkerende skarphet: da er djevelen på ferde.
Man kan legge merke til at Markus – som hadde vært tolk for Peter og pleier å gjengi det han har hørt av ham – ikke har noe å si om de store løftene Peter fikk. Men han snakker mye om tilrettevisningen. Det kan bety at Peter selv ikke påberopte seg det spesielle oppdraget han hadde fått. Det fikk andre gjøre. Det fremgår av en rekke hendelser at Peter faktisk hadde en ledende stilling i urkirken. Han talte til folket på pinsedagen. Han var den som fikk ansvaret med dåpen av hedningene. Av Jesus fikk han i oppdrag å fø hans lam og styrke sine brødre. Det var ham fiendene i første rekke ville nå frem til. Men han var ikke den eneste lederen. Han ledet misjonen blant jødene, og Paulus tok hånd om hedningene. Det var ikke Peter, men Jakob, Jesu bror, som ledet forsamlingen i Jerusalem. Og Peter måtte finne seg i å bli irettesatt av Paulus i Antiokia, akkurat slik som han hadde blitt det av Jesus ved Cesarea Filippi. Den gangen var det Paulus som talte med fullmakt på Kristi vegne.